8.9 Behandling og opplæring for problemførere

Førere som kjører med promille er en risiko i trafikken både for seg selv og for andre personer. Når det er alkoholavhengighet eller den generelle livsstilen og holdninger som er bakgrunnen for promillekjøring, har klassiske tiltak som førerkortinndragelse, bøter og fengsel ofte ingen eller liten effekt. Påtvungne tiltak fører som regel ikke til langvarige endringer av drikke- og kjørevaner, og de bidrar ikke til å behandle alkoholisme (Fowler & Alcorn, 2002).

Behandlings- og/eller opplæringstiltak som sikter mot å redusere førernes alkoholproblemer eller generelt å endre førernes atferd, kan være alternativer eller supplementer til klassiske sanksjoner som bl.a. førerkortinndragelse, bøter eller fengselsstraff.

Det finnes svært mange ulike behandlings- og opplæringstiltak for førere som er dømt for promillekjøring eller kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika. Her skilles grovt mellom behandling og opplæring:

• Behandlingstiltak har et terapeutisk opplegg og fokuserer i hovedsak på alkohol- eller andre avhengighetsproblemer.
• Opplæringstiltak har et pedagogisk opplegg og fokuserer i hovedsak på konkret atferd blant førere uten avhengighetsproblemer (f.eks. på hvordan man kan komme seg til og fra steder hvor man har tenkt å drikke alkohol).

Grupper av førere som er henvist til behandling eller opplæring, kan være førere med forholdsvis lite alvorlige problemer, hvor det er størst mulighet for å endre atferd. Det kan også være førere med de mest alvorlige problemene. Sistnevnte utgjør den per person største risikoen i trafikken («forebyggings-paradoks», Woodall et al., 2004), men de er som regel i mindre grad mottakelige for opplæringstiltak (McKnight, 1995).

Både behandlings- og opplæringstiltak brukes i noen land for førere med flere promilledommer, ofte i kombinasjon med sanksjoner eller som alternativ til sanksjoner. Tiltakene kan være forskjellige bl.a. på de følgende punktene:

• Grad av frivillighet: Førere kan f.eks. få reduserte straffer og restriksjoner som insentiver for å delta. Behandling kan også være en forutsetning for å få et inndratt førerkort tilbake. Sanksjoner for førere som ikke deltar eller som avbryter behandling, varierer fra en forlengelse av førerkortinndragelse til fengsel. I Tyskland er det under visse forutsetninger mulig å slette prikker på førerkortet ved deltakelse i et opplæringsprogram. Helt frivillige tiltak er ikke behandlet i dette kapittelet.
• Oppfølging og overvåking: I noen programmer er det kun obligatorisk å møte opp på kurs eller behandling et visst antall ganger, mens det i andre programmer finnes mer eller mindre omfattende tiltak for å sikre at førerne deltar og overholder regler (f.eks. avholdenhet fra alkohol eller ingen bilkjøring) fra regelmessige samtaler med en veileder eller dommer til blodprøver, løgndetektortester og elektroniske fotlenker.
• Valg av behandlingsopplegg: I noen programmer er det mulig å velge en behandlingsform som er tilpasset førerens problemer, mens det i andre programmer er samme behandling for alle førere.
• Målgruppe: Krav (eller tilbud) om behandling eller opplæring gis ikke alltid til alle førere. Ofte er f.eks. førere med tung kriminell bakgrunn utelukket fra behandling, og førere med alkoholproblemer kan være utelukket fra opplæringstiltak.

I Norge er behandlings- eller opplæringstiltak ikke blant (straffe-)reaksjonene for promillekjøring. Behandling eller opplæring fører heller ikke til mildere sanksjoner for ruspåvirket kjøring. Et promilleprogram knyttet til fengselsstraff for promillekjøring finnes som en prøveordning (fra 2003). Programmet består av undervisning, individuelle samtaler, kontroll og kartlegging av behandlingsbehov (Kriminalomsorgen, 2008). Andre tiltak som benyttes av amerikanske domstoler som er spesialisert på promillekjøring (bl.a. elektronisk overvåkning og samfunnsstraffer), kan også benyttes i Norge, men disse tiltakene er ikke knyttet til promilleprogrammet.

Det finnes et stort antall studier av behandlings- og opplæringstiltak for promilledømte førere. Mange av disse har imidlertid metodiske svakheter. De mest typiske svakhetene som gjør resultatene vanskelige eller umulige å generalisere, er følgende:

• Virkning av tiltak: I de fleste tilfeller er behandling eller opplæring ikke det eneste tiltaket, og det kan være vanskelig å skille effekten av behandling/opplæring fra effekten av andre tiltak.
• Seleksjonseffekter: Det finnes som regel systematiske forskjeller mellom førere som deltar vs. ikke deltar i behandlings- og opplæringstiltak (bl.a. er slike tiltak ofte forbeholdt spesifikke grupper av førere). Dette gjør det ofte vanskelig å vurdere hvorvidt forskjeller mellom forsøks- og kontrollgruppen skyldes tiltaket eller andre faktorer.
• Korttidseffekter: De fleste studier har undersøkt virkningen kun i tiltaksperioden (f.eks. mens behandlingen pågår). Atferdsendringer i behandlingsperioden kan ofte (delvis) forklares med at deltakerne vil unngå sanksjonene som er knyttet til ikke-overholdelse av reglene i behandlingsprogrammet. Det er derfor langt mer vanlig at studier finner korttidseffekter enn at de finner langtidseffekter.
• Publikasjonsskjevhet: Resultater fra litteraturstudier eller metaanalyser kan være påvirket av publikasjonsskjevhet, dvs. at studier som finner at et tiltak «virker» har større sjanse for å bli publisert enn studier som ikke finner noen effekt, eller finner negative effekter.
• Ulykker: De fleste studier som er oppsummert i dette kapitlet har undersøkt virkningen på antall nye promilledommer. Nye promilledommer er imidlertid i stor grad avhengig av førernes atferd, politiets promillekontroller og tilfeldigheter. Det er ofte for få førere som deltar i programmer til å kunne trekke meningsfulle konklusjoner om virkningen på ulykker.

Behandling

Behandlingsprogrammer: Virkningen av ulike behandlingsprogrammer er undersøkt i to metaanalyser:

Miller et al., 2015

Wells-Parker et al., 1995

De sammenlagte resultatene tyder ikke på at behandling har noen langtidseffekt på verken promillekjøring eller ulykker. Enkelte programmer kan likevel være effektive, især i kombinasjon med sanksjoner (f.eks. førerkortinndragelse), på kort sikt og blant førere uten avhengighetsproblemer, kriminell bakgrunn og kognitive svekkelser.

For behandling i kombinasjon med fengselsstraff har Woodall et al. (2004; ikke inkludert i noen av metaanalysene) funnet en liten og ikke-signifikant reduksjon av antall ulykker (-6% [-20; +9]).

Ett tiltak som har vist seg å ha positive effekter på nye promilledommer og nye fengselsstraffer (i en etter-periode på 42 måneder) er medikamentbasert behandling av alkoholisme i fengsel (Duwe, 2010).

Et paradoks når det gjelder effektiviteten av behandlingsprogram er at tvungen behandling ofte er lite effektiv (Ferguson et al., 1999), men at en viss grad av tvang eller sterke insentiver ofte er nødvendige for å sikre deltakelsen. Med sterke insentiver menes bl.a. at behandling kan være en forutsetning for å få tilbake førerkortet eller at straffeutmålingen reduseres.

Behandling istedenfor førerkortinndragelse: Virkninger på ulykker av behandling som førerne kan velge som alternativ til førerkortinndragelse er undersøkt i disse studiene:

Preusser et al., 1976 (USA)
Hagen et al., 1979
Sadler et al., 1991

Resultatene viser at førere som hadde valgt behandling (sammenlignet med førere som hadde valgt førerkortinndragelse) hadde:

• Flere ulykker som ikke involverer alkohol: +27%(+20; +34)
• Like mange ulykker som involverer alkohol.

Resultatene gjelder både behandlingsperioden og en periode på opptil tre år etter. Det er kun i svært liten grad kontrollert for andre forskjeller mellom førerne. Likevel viser resultatene at tilbud om behandling kan virke mot sin hensikt dersom det kan velges som erstatning for andre sanksjoner.

Opplæring

Målgruppen for opplæringstiltak i forbindelse med sanksjoner for ruspåvirket kjøring kan bl.a. være førere som har samlet et visst antall prikker på førerkortet eller førere som er dømt for spesifikke typer overtredelser. Førere med alkohol- eller andre avhengighetsproblemer er som regel utelukket fra deltakelse da opplæring blant slike førere ikke forventes å ha noen effekt (McKnight, 1995).

Meta-analyser av opplæringstiltak for førere med problematferd: Det er funnet to metaanalyser av opplæringstiltak for førere som er dømt for ruspåvirket kjøring eller ulike typer gjentatte lovbrudd:

Masten & Peck, 2004
Ker et al., 2005

Begge studiene fant små, men statistisk signifikante reduksjoner av antall nye lovbrudd og ulykker for følgende typer tiltak:

• Varselbrev
• Gruppediskusjoner
• Individuelle samtaler
• Diverse opplæringstiltak.

Virkningen er som regel:

• Langt mindre på ulykker enn på tilbakefall (nye dommer for ruspåvirket kjøring)
• Størst i de første to år, mens det som regel ikke ble funnet effekter etter mer enn to år.

Resultatene kan være påvirket av ulike metodiske svakheter (især seleksjonseffekter) og publikasjonsskjevhet. Virkningene kan derfor være overestimert, dvs. at tiltakene ikke uten videre kan forventes å ha noen effekt.

Opplæring vs. førerkortinndragelse: Når opplæring kan velges som alternativ til inndragelse av førerkort, har en amerikansk studie vist at antall ulykker er omtrent dobbelt så høy blant førerne som deltok i et opplæringsprogram som blant dem som valgte førerkortinndragelse (Stephen, 2004). Dette skyldes trolig i hovedsak at de med inndratt førerkort kjørte mindre. Økningen kan derfor ikke tolkes som en effekt av opplæringen, men tyder heller ikke på at opplæringen har noen ulykkesreduserende effekt.

Nyere tiltak for promilledømte førere: Det finnes et stort antall nyere studier som ble publisert etter de to metaanalysene. Blant disse er de følgende studier som alle er metodisk sett relativt solide og som har undersøkt ulike typer kortvarige tiltak for promilledømte førere som fokuserer på føreratferd (ikke alkoholproblemer eller drikkemønstre):

Rider et al., 2007 (USA)
Mills et al., 2008 (Australia)
Schermer et al., 2008 (USA)
Ouimet et al., 2013 (Canada)

Tiltakene som ble undersøkt er individuelle eller gruppesamtaler, til dels kun på en halvtime eller en halv dag. I gjennomsnitt ble det funnet en stor og statistisk signifikant reduksjon av antall nye promilledommer (-43% [-51; -33]) og en reduksjon av antall ulykker på 27% (-80; +169). Det er uklart hvilke faktorer ved tiltakene eller studiene som har bidratt til de store effektene. Alle studiene har benyttet ulike strategier for å minimere seleksjonseffekter. Andre metodiske faktorer kan likevel ha påvirket resultatene, og resultatene kan også være påvirket av publikasjonsskjevhet, dvs. at det i hovedsak er studier som viser gode effekter som er publisert.

Opplæring i fengsel: Redusert antall tilbakefall er også funnet i en studie som har undersøkt effekten av et program for førere som soner fengselsstraffer for ruspåvirket kjøring (Barta et al., 2016). Programmet omfattet opplæring på slutten av fengselsstraffen samt at den siste delen av fengselsstraffen ble sonet i hjemmet.

Opplæring i forbindelse med prikkordningen i Tyskland: I Tyskland ble det i 2014 innført et seminar for førere som har samlet prikker på førerkortet, som under visse forutsetninger kan føre til at prikker blir slettet. Seminaret består av fire økter à 75-90 minutter, delvis i grupper og delvis individuelt, samt oppgaver som må gjøres mellom øktene. En evaluering viser ingen effekt av seminaret på framtidige forseelser (Klipp et al., 2019).

Victim impact panel

Victim impact panels (VIP) er opplegg hvor promilledømte førere lytter til eller diskuterer med personer som ble skadet eller som har mistet familiemedlemmer i ulykker med ruspåvirkede førere. Slike opplegg kan være en obligatorisk del av programmer for førere som er dømt for ruspåvirket kjøring. VIP finnes også på andre områder, f.eks. for gjerningsmenn og ofre av voldsforbrytelser. Empiriske studier som har undersøkt virkningen av VIP på nye promilledommer er:

Shinar & Compton, 1995 (USA)
Sprang, 1997 (USA)
Fors & Rojek, 1999 (USA)
C’de Baca et al., 2001 (USA)
Polacsek et al., 2001 (USA)
Rojek et al., 2003 (USA)
Wheeler et al., 2004 (USA)
Landenberger & Lipsey, 2005 (metaanalyse)
Crew & Johnsen, 2011 (USA)
Joyce & Thompson, 2017 (USA)

Resultatene spriker mye mellom studiene. Noen studier fant ingen effekt, andre fant redusert antall nye promilledommer blant deltakerne i VIPs, enten generelt eller i spesifikke grupper (menn, hvite, alder mellom 26-35 eller over 35). En studie fant en mulig økning av antall nye promilledommer blant kvinner. I studien til Landenberger og Lipsey (2005) førte deltakelse i VIP til at andre tiltak var mindre effektive, men disse resultatene gjelder ikke spesifikt for promillekjøring. Det er følgelig ikke mulig å dra generaliserbare konklusjoner.

Behandlings- og opplæringstiltak har ingen generell virkning på framkommelighet. Når behandling er kombinert med førerkortinndragelse eller fengselsstraff kan framkommeligheten for førere med inndratt førerkort være redusert.

Det er ikke dokumentert noen virkninger på miljøforhold.

Kostnadene til behandling av førere vil være avhengig av behandlingsprogrammet. I Norge brukes pålagt behandling ikke som sanksjon for promilledømte førere.

Det er stor variasjon i både kostnadene og virkningen av ulike behandlingstiltak. Det er derfor ikke gjort noen nyttekostnadsanalyser.

Initiativ til tiltaket

Det er Justisdepartementet som har ansvaret for å iverksette denne type tiltak.

Formelle krav og saksgang

Det er utarbeidet forskrift om program mot ruspåvirket kjøring, og egne retningslinjer. Programmet er en straffereaksjon overfor personer som ellers ville blitt dømt til ubetinget fengselsstraff for kjøring under påvirkning av legale eller illegale rusmidler. Det er formelt sett et særvilkår til betinget dom, som alternativ til ubetinget fengsel.

Før man blir dømt til program mot ruspåvirket kjøring er det vanlig at påtalemyndigheten anmoder om en personundersøkelse fra friomsorgen, der friomsorgen skal vurdere egnetheten til den siktede, ut ifra om den siktede er i målgruppen eller ikke. Det er deretter dommeren som eventuelt dømmer vedkommende til program mot ruspåvirket kjøring. Programmet forutsetter imidlertid et informert samtykke fra siktede eller domfelte.

Ansvar for gjennomføring av tiltaket

Det er kriminalomsorgen som har ansvaret for gjennomføringen av programmet. Programmet har en gjennomføringstid på 10 måneder, og skal inneholde individuelle samtaler med kriminalomsorgen, samtaleorientert undervisning i grupper, kartlegging av eventuelt behandlingsbehov og kontroll, deriblant ruskontroll.

Barta, W.D., Fisher, V., & Hynes, P. (2016). Decreased re-conviction rates of DUI offenders with intensive supervision and home confinement. The American Journal of Drug and Alcohol Abuse Encompassing All Addictive Disorders, 43(6).

C’de Baca J, Lapham SC, Liang HC, Skipper BJ (2001) Victim impact panels: do they impact drunk drivers? A follow-up of female and male, firsttime and repeat offenders. J Stud Alcohol 62:615–620.

Crew, B. K., & Johnson, S. E. (2011). Do victim impact programs reduce recidivism for operating a motor vehicle while intoxicated? Findings from an outcomes evaluation. Criminal Justice Studies, 24, 153-163.

Duwe, G. (2010). Prison-based chemical dependency treatment in Minnesota: An outcome evaluation. Journal of Experimental Criminology, 6(1), 57-81.

Ferguson, M., Sheehan, M., Davey, J. & Watson, B. (1999). Drink driving rehabilitation: the present context. Road Safety Research Report CR 184. Queensland, Australia: Centre for Accident Reserach and Technology, Queensland University of Technology.

Fors, S.W. & Rojek, D.G. (1999). The effect of victim impact panels on DUI/DWI rearrest rates: a twelve-month follow-up. Journal of Studies on Alcohol, 60(4), 514-520.

Fowler, W.E. & Alcorn, J. (2002). The use of legal motivators in the treatment of drunken drivers: Questioning the assumptions.

Hagen, R. E., Williams, R. L. & McConell, E. J. (1979). The traffic safety impact of alcohol abuse treatment as an alternative to mandated licensing controls. Accident Analysis and Prevention, 11, 275-291.

Joyce, S. & Thompson, K.M. (2017). Do Victim Impact Panels reduce drunk driving recidivism? Restorative Justice, 5(2), 251-266.

Ker, K., Roberts, I., Collier, T., Beyer, F., Bunn, F., & Frost, C. (2005). Post-licence driver education for the prevention of road traffic crashes: a systematic review of randomised controlled trials. Accident Analysis & Prevention, 37(2), 305-313.

Klipp, S., Hilger, N., Engin, T., Rudinger, G., Hundertmark, T., & Kühne, M. (2019). Bericht über die Evaluation der Fahreignungsseminare. Deutscher Bundestag, Drucksache 19/11425.

Landenberger, N. A., & Lipsey, M. W. (2005). The positive effects of cognitive–behavioral programs for offenders: A meta-analysis of factors associated with effective treatment. Journal of Experimental Criminology, 1(4), 451-476.

Masten, S. V., & Peck, R. C. (2004). Problem driver remediation: A meta-analysis of the driver improvement literature. Journal of Safety Research, 35(4), 403-425.

McKnight, A.J. (1995). Meta-analysis of remedial interventions with drink/drive offenders: A useful clarification of what is and is not known. Addiction, 90, 1591-1592.

Miller, P. G., Curtis, A., Sønderlund, A., Day, A., & Droste, N. (2015). Effectiveness of interventions for convicted DUI offenders in reducing recidivism: a systematic review of the peer-reviewed scientific literature. The American Journal of Drug and Alcohol Abuse, 41(1), 16-29.

Mills, K. L., Hodge, W., Johansson, K., & Conigrave, K. M. (2008). An outcome evaluation of the New South Wales Sober Driver Programme: a remedial programme for recidivist drink drivers. Drug Alcohol Rev, 27(1), 65-74.

Ouimet, M. C., Dongier, M., Di Leo, I., Legault, L., Tremblay, J., Chanut, F., & Brown, T. G. (2013). A randomized controlled trial of brief motivational interviewing in impaired driving recidivists: a 5‐year follow‐up of traffic offenses and crashes. Alcoholism: Clinical and Experimental Research, 37(11), 1979-1985.

Polacsek, M., Rogers, E.M., Woodall, W.G., Delaney, H., Wheeler, D., & Rao, N. (2001). MADD victim impact panels and stages-of-change in drunk-driving prevention. Journal of Studies on Alcohol, 62(3), 344-350.

Preusser, D.F, Ulmer, R.G. & Adams, J.R. (1976). Driver record evaluation of a drinking driver rehabilitation program. Journal of Safety Research, 8, 3, 98-105.

Rider, R., Voas, R.B., Kelley-Baker, T., Grosz, M. & Murphy, B. (2007). Preventing alcohol-related convictions: The effect of a novel curriculum for first-time offenders on DUI recidivism. Traffic Injury Prevention, 8, 147-152.

Rojek, D.G., Coverdill, J.E., Fors, S.W. (2003). The effect of victim impact panels on DUI rearrest rates: a five-year follow-up. Criminology, 41, 1319–1340.

Sadler, D.D., Perrine, M.W. & Peck, R.C. (1991). The long-term traffic safety impact of a pilot alcohol abuse treatment as an alternative to license suspensions. Accident Analysis and Prevention, 23, 4, 203-224.

Schermer, C. R., Moyers, T. B., Miller, W. R., & Bloomfield, L. A. (2006). Trauma Center Brief Interventions for Alcohol Disorders Decrease Subsequent Driving Under the Influence Arrests. Journal of Trauma and Acute Care Surgery, 60(1), 29-34.

Shinar, D., & Compton, R. P. (1995). Victim impact panels: Their impact on DWI recidivism. Alcohol, Drugs and Driving, 11, 73-87.

Sprang G. (1997). Victim impact panels. Journal of Social Service Research, 22, 73–84.

Stephen, M. (2004). What is the effect of driver education programs on traffic crash and violation rates? Report FHWA.AZ.04-546. Phoenix, Arizona, Arizona Department of Transportation.

Wells-Parker, E.N.,Bangert-Drowns, R. Allegrezza, J. McMillen, R. & Williams, M. (1995). Final Results From a Meta-Analysis of Remedial Interventions with DUI Offenders. Addiction, 90, 907-926.

Wheeler, G.R., Rogers, E.M., Tonigan, J.S., Woodall, W.G. (2004). Effectiveness of customized Victim Impact Panels on first-time DWI offender inmates. Accident Analysis and Prevention, 36, 29-35.

Woodall, W.G., Kunitz, S.J., Hongwei, Z., Wheeler, D.R., Westerberg, V. & Davis, K. (2004). The prevention paradox, traffic safety, and driving-while-intoxicated treatment. American Journal of Preventive Medicine, 27, 106-111.