9.2 Redningshelikoptre

Når alvorlig skadde personer befinner seg langt fra nærmeste sykehus kan det ta lang tid før en ambulanse kommer til ulykkesstedet og til den skadde er brakt på sykehus og får adekvat behandling. Alvorlige skader er ofte tidsavhengige, dvs. at skadene må behandles så fort som mulig for å unngå varige skader eller dødsfall (se også avsnitt 9.1).

Ambulansehelikoptre har som mål å gi medisinsk behandling til pasienter som befinner seg utenfor rekkevidde for vanlig ambulanse eller i for stor avstand fra sykehus hvor det kan gis adekvat behandling. For pasienter som trenger behandling på et spesialisert sykehus er avstanden til sykehuset ofte enda lenger.

Redningshelikoptre kan brukes både til lete- og redningsaksjoner og til ambulansetransport. Formålet med bruk av helikoptre til ambulansetransport er hovedsakelig å redusere transporttiden, spesielt over store avstander eller når pasienter er utenfor rekkevidde for vanlig ambulanse. For transport over korte avstander er vanlig ambulanse (kjøretøy) som regel fortere. En studie fra Australia  (Sheperd m.fl., 2008) viste at transport på bakken som regel går fortere enn transport med helikopter når avstanden er under 100 km. Siden helikoptre stort sett transporterer alvorlig skadde pasienter er en lege ofte et medlem av mannskapet.

Helikoptre har lengre responstider enn ambulanser og tiden som blir brukt på ulykkesstedet er i gjennomsnitt også lenger (Nicholl m.fl., 1994). Andre studier viste ingen forskjell i hvor lang tid helikoptre og ambulanser bruker på ulykkessteder (Schwartz m.fl., 1990; Oppe og De Charro, 2001). En norsk studie viste at helikoptre hadde en gjennomsnittlig responstid på 26 minutter og at responstiden var under en time i 98% av tilfellene. Siden det er store regionale forskjeller i avstanden til nærmeste sykehus kan helikoptre jevne ut regionale forskjeller i tilgjengeligheten til (avansert) medisinsk behandling (Heggestad og Børsheim, 2002).

Helikoptre brukes ofte selv om det ikke hadde vært nødvendig. En meta-analyse (Bledsoe m.fl., 2006) viste at 60-70% av alle skadde som ble transportert med helikopter ikke hadde livstruende skader. Andelen er enda større i urbane strøk.

En annen studie viste at over 60% av alle forspørsler om helikoptertransport var unødvendige (Norton m.fl., 1996).

Virkningen av bruk av helikopter for transport av skadde personer ble undersøkt i følgende studier:

Baum, 1980 (Tyskland)
Larsen m.fl., 1981 (Norge)
Baxt og Moody, 1983 (USA)
Søreide m.fl., 1985 (Norge)
Harboe m.fl., 1985 (Norge)
Baxt m.fl., 1985 (USA)
Baxt og Moody, 1987 (USA)
Schiller m.fl., 1988 (USA)
Boyd, Corse og Campbell, 1989 (USA)
Schwartz m.fl., 1990 (USA)
Karper m.fl., 1991 (Norge)
Magnus og Kristiansen, 1992 (Norge)
Heggestad, 1993 (Norge)
Nicholl, Brazier og Beeby, 1994 (Storbritannia)
Nicholl, Brazier og Snooks, 1995 (Storbritannia)
Hotvedt m.fl., 1996 (Norge)
Cunningham m.fl., 1997 (USA)
Brathwaite m.fl., 1998 (USA)
Di Bartolomeo m.fl., 2001 (Italia)

Resultatene er sammenfattet i Tabell 9.2.1.

Tabell 9.2.1: Virkninger av bruk av helikoptertransport på sannsynligheten for å overleve skader.

Resultatene viser en ikke-signifikant reduksjon av antall døde blant pasienter med uspesifiserte skader eller sykdommer. Blant skadde ble det totalt sett ikke funnet noen virkning. Kun blant pasienter med alvorlige skader (ISS over 16 eller en overlevelsessannsynlighet på under 75%) viser resultatene en signifikant reduksjon av andelen som ikke overlever. De fleste studiene har sammenlignet pasienter med skadegrader som ikke er signifikant forskjellige. Likevel er skadene i de fleste studiene noe mer alvorlige blant pasienter som ble transportert med helikopter enn blant andre pasienter. De fleste studier har ikke kontrollert statistisk for skadenes alvorlighet eller overlevelsessannsynlighet. Det er derfor ikke sikkert i hvilken grad forskjeller i skadegrad kan ha påvirket resultatene.

Hvordan helikoptertransport påvirker overlevelsessannsynligheten har trolig endret seg over tid. I eldre studier kunne pasienter som ble transportert med helikoptre ofte behandles med mer avanserte metoder enn pasienter som ble transportert med ambulanse. I nyere studier er den største fordelen med helikoptre kortere transporttider siden mulighetene for avansert akuttmedisinsk behandling i ambulanser er blitt forbedret (Bledsoe, 2003). Dette blir bekreftet av resultatene i tabell 9.2.1 som viser at det ble funnet større virkninger av helikoptertransport i eldre studier enn i nyere studier. Resultatet fra studier etter 1990 er basert på to studier som har statistisk kontrollert for skadenes alvorlighet (Nicholl m.fl., 1995; Brathwaite m.fl., 1998). Brathwaite m.fl. (1998) har i tillegg undersøkt virkningen av helikoptertransport blant pasienter med ulike skadegrader. Resultatene viser at helikoptertransport ikke fører til signifikante forbedringer av overlevelsessannsynligheten blant pasienter med lettere skader (ISS < 16) og blant pasienter med svært alvorlige skader (ISS > 60). Økt overlevelsessannsynlighet ved helikoptertransport ble kun funnet blant pasienter med ISS mellom 16 og 60.< /p>

Basert på alle studiene som er inkludert i analysene i tabell 9.2.1 er det beregnet at andelen helikopteroppdrag som er klassifisert som livreddende er 3,7% (95% konfidensintervall [3,4%; 4,1%]).

Helikoptertransport har ingen dokumentert effekt på fremkommelighet.

Helikoptertransport har ingen dokumentert effekt på miljøforhold.

Helikoptertransport er mye dyrere enn ambulansetransport. I Norge ble det brukt 129,9 mill. NOK på redningshelikoptre i 1997, dvs. 180.000 per oppdrag. Transport med ambulansehelikopter koster omtrent 53.000 kr. per oppdrag.

En nytte-kostnadsanalyse av statlige redningshelikoptre (Elvik 1996) konkluderte med at dagens tjeneste utført av disse helikoptrene har en nytte-kostnadsbrøk på ca 5,4. Redningshelikoptrene utfører både søk- og redningsoppdrag i forbindelse med ulykker og ambulansetransport. For søk- og redningsoppdragene ble nytte-kostnadsbrøken ved dagens tjeneste beregnet til ca 4,9. For ambulanseoppdrag ble nytte-kostnadsbrøken beregnet til ca 5,9. Det ble forutsatt at 6% av oppdragene var livreddende, 20% ga bedre livskvalitet, mens 74% var uten betydning for pasientens helsetilstand.

Kostnadene ved statlige luftambulanser er ca 233,5 mill kr pr år. Antall oppdrag er ca 4.400. Dersom 5% av oppdragene regnes som livreddende, kan nytten beregnes til 3.630 mill kr pr år. Nytten er da verdsatt med utgangspunkt i ulykkeskostnader for vegtrafikk. Nytten er klart større enn kostnadene til tjenesten. Selv om nytten skulle være betydelig mindre, vil tjenesten likevel være samfunnsøkonomisk lønnsom.

Det foreligger ikke informasjon om formelt ansvar og saksgang for redningshelikoptre.

Baum, H. (1980). Kosten-Nutzen-Analyse des Hubschrauber-Luftrettungssystems. Al­gemeine Deutsche Automobil Club, Deutschland.

Baxt, W. G. & P. Moody. (1983). The impact of a rotorcraft aeromedical emergency care service on trauma mortality. The Journal of the American Medical Association, 249, 3047-3051.

Baxt, W.G., Moody, G., Cleveland, H.C. et al. (1985). Hospital-based rotorcraft aeromedical emergency care services and trauma mortality: a multicenter study. Annals of Emergency Medicine 14:9, 859-864.

Baxt, W. G. & P. Moody. (1987). The impact of advanced prehospital emergency care on the mortality of severely brain-injured patients. The Journal of Trauma, 27, 365-369.

Bledsoe, B.E. (2003). EMS myth 6: Air medical helicopters save lives and are cost-effective. Emergency Medical Services, 32, 88-90.

Bledsoe, B.E., Wesley, A.K., Eckstein, M., Dunn, T.M., O’Keefe, M.F. (2006). Helicopter scene transport of trauma patients with non-life-threatening injuries: a meta-analysis. Journal of Trauma, 60, 1265-1266.

Boyd, C. R.; Corse, K. M. & R. C. Campbell. (1989). Emergency interhospital transport of the major trauma patient: Air versus ground. The Journal of Trauma, 29, 789-793.

Brathwaite, C.E.M., Rosko, M., McDowell, R. et al. (1998). A critical analysis of on-scene helicopter transport on survival in a statewide trauma system. Journal of Trauma, 45, 140-144.

Cunningham, P., Rutledge, R., Baker, C.C. & Clancy, T.V. (1997). A comparison of the association of helicopter and ground ambulance transport with the outcome of injury in trauma patients transported from the scene. The Journal of Trauma: Injury, Infection, and Critical Care, 43, 940-946.

DiBartolomeo S., Sanson G., Nardi G., et al. (2001). Effects of 2 patterns of prehospital care on the outcome of patients with severe head injury. Arch Surg, 136(11),1293–1300.

Elvik, R. (1996). Nytte-kostnadsanalyse av redningshelikoptrene. TØI-notat 1033. Transportøkonomisk institutt, Oslo.

Harboe, S., O. V. Eielsen, S. A. Hapnes, E. Søreide & H. Mikkelsen. (1985). Erfaringer med legebemannet helikopter ved Sentralsjukehuset i Rogaland. Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 105, 1863-1866,

Heggestad, T. (1993). Statens luftambulanse – i hvilken retning? Nasjonale virksomhets­data for 1992, samt utviklingstrekk i 5-årsperioden 1988-1992. Rapport STF81 A93028. SINTEF Norsk institutt for sykehusforskning, Trondheim.

Hotvedt, R., Kristiansen, I.S., Førde, O.H. et al. (1996). Which groups of patients benefit from helicopter evacuation? The Lancet, 347, 1362-1366.

Karper, S., Indrebø, T. & Hjort, P.F. (1991). Legehelikopter i fjellbygder. Evaluering av ett års drift av Dombåsbasen. Tidsskrift for den Norske Læge­forening, 111, 221-224.

Larsen, A.V., Blikra, G., Grimeland, J. et al. (1981). Evaluering av legebemannet luftambulansetjeneste. Helsedirektoratet, Oslo.

Magnus, A. K. & I. S. Kristiansen. (1992). Legehelikopter og transport av pasienter med akutt hjerteinfarkt. Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 112, 512-514.

Nicholl, J. P.; Brazier, J. E. & N. R. Beeby. (1994). The costs and effectiveness of the Cornwall and Isles of Scilly ambulance service helicopter unit. Final report to the DoH. Medical Care Research Unit, University of Sheffield, Sheffield.

Nicholl, J.P., Brazier, J.E. & Snooks, H.A. (1995). Effects of London helicopter emergency medical service on survival after trauma. British Medical Journal, 311, 217-222.

Norton, R., Wortman, E., Eastes, L. et al. (1996). Appropriate Helicopter Transport of Urban Trauma Patients. Journal of Trauma, 41, 886-891.

Oppe, S. & De Charro, F.T. (2001). The effect of medical care by a helicopter trauma team on the probability of survival and the quality of life of hospitalised victims, Accident Analysis and Prevention, 33, 129-138.

Schiller, W.R., Knox, R., Zinnecker, H. et al. (1988). Effect of helicopter transport of trauma victims on survival in an urban trauma center. The Journal of Trauma, 28, 1127-1131.

Schwartz, R. J.; Jacobs, L. M. & R. J. Juda. (1990). A comparison of ground paramedics and aeromedical treatment of severe blunt trauma patients. Connecticut Medicine, 54, 660-662.

Shepherd, M.V., Trethewy, C.E., Kennedy, J. & Davis, L. (2008). Helicopter use in rural trauma. Emergency Medicine Australasia, 20, 494-499.

Søreide, E., Sandstad, O., Buxrud, T. & Holme, J.A. (1985). Kritisk syke og skadde. En deskriptiv studie av pasienter behandlet og transportert av legebemannet ambu­lansehelikopter. Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 105, 1216-1219.